Siden 1991 har Rachel Carson-prisen blitt delt ut hvert annet år. Prisen er blitt delt ut til en norsk eller utenlandsk kvinne.
Greta thunberg, 2019
Den svenske klimaaktivisten Greta Thunberg hedres med Rachel Carson-prisen 2019 for sin modige innsats og tydelige gjennomslagskraft i kampen for klimaet. Hun har trosset store utfordringer og er nyskapende i sin tilnærming. Hun krever endring og handling, blir lyttet til av beslutningstakere og er et forbilde for mennesker i alle aldre. Greta Thunberg har på kort tid blitt et ikon for miljøbevegelsen og spesielt europeiske elevers klimaaksjon, som sprer seg fra land til land.
Det hele begynte da Greta startet sin skolestreik for klimaet i forkant av riksdagsvalget i Sverige i fjor. I desember 2018 talte hun til verdenslederne på FNs klimatoppmøte i Katowice. I talen gikk hun hardt ut mot dem:
– Dere er ikke modne nok til å si det som det er, til og med den byrden overlater dere til oss barn.
Reisen til Greta fortsatte så til Davos med talen "Our House is on Fire" på 2019 World Economic Forum i januar. I februar talte Thunberg til EUs ledere, deriblant EU-kommisjonens sjef Jean-Claude Juncker. Budskapet var at EU må kutte utslippene med minst 80 prosent innen 2030 hvis klimamålene skal nås og hun er blitt berømt for sitatet «Vi har ikke tid til å vente på at vi skal bli voksne og ta over».
Hennes TED-talk “The disarming case to act right now on climate change” er sett over 1,3 millioner ganger siden november 2018. Hun følges av hundretusener i sosiale medier og blir stadig omtalt i verdensomspennende nyheter.
Greta ble kåret til vinneren av Rachel Carson-prisen like før det ble kjent at hun var nominert til Nobels fredspris. Bakgrunnen for Nobelprisnominasjonen er at klimatrusselen er et av de viktigste bidragene til krig og konflikt og den massive bevegelsen Greta har satt i gang, er derfor et viktig fredsbidrag.
Det hele begynte da Greta startet sin skolestreik for klimaet i forkant av riksdagsvalget i Sverige i fjor. I desember 2018 talte hun til verdenslederne på FNs klimatoppmøte i Katowice. I talen gikk hun hardt ut mot dem:
– Dere er ikke modne nok til å si det som det er, til og med den byrden overlater dere til oss barn.
Reisen til Greta fortsatte så til Davos med talen "Our House is on Fire" på 2019 World Economic Forum i januar. I februar talte Thunberg til EUs ledere, deriblant EU-kommisjonens sjef Jean-Claude Juncker. Budskapet var at EU må kutte utslippene med minst 80 prosent innen 2030 hvis klimamålene skal nås og hun er blitt berømt for sitatet «Vi har ikke tid til å vente på at vi skal bli voksne og ta over».
Hennes TED-talk “The disarming case to act right now on climate change” er sett over 1,3 millioner ganger siden november 2018. Hun følges av hundretusener i sosiale medier og blir stadig omtalt i verdensomspennende nyheter.
Greta ble kåret til vinneren av Rachel Carson-prisen like før det ble kjent at hun var nominert til Nobels fredspris. Bakgrunnen for Nobelprisnominasjonen er at klimatrusselen er et av de viktigste bidragene til krig og konflikt og den massive bevegelsen Greta har satt i gang, er derfor et viktig fredsbidrag.
Sylvia earle, 2017
Den legendariske amerikanske marinbiologen Sylvia Earle hedres med Rachel Carson-prisen 2017 for sitt banebrytende arbeid som forsker, oppdagelsesreisende, forfatter og foreleser. Hun har et dypt engasjement for havmiljøet og har gått i bresjen for forskning på de store havdyp i mer enn førti år. Hun har fått tilnavn som “Her Deepness” av The New Yorker, “Living Legend” av Library of Congress og “Hero for the Planet” av Time Magazine.
Sylvia Earle har ledet over hundre ekspedisjoner og klokket mer enn 7000 timer under vann. Hun var kaptein på det første helkvinnelige teamet som skulle leve under vann i 1970. Hun og hennes forskerkolleger fikk en mottagelse i Det hvite hus etter at de kom tilbake til overflaten. I 1979 gjorde hun et solodykk dypere enn noen kvinne før eller siden. På 1980-tallet startet hun selskapene Deep Ocean Engineering og Deep Ocean Technologies for å designe undersjøiske fartøyer for tidligere utilgjengelige dybder. På begynnelsen av 1990-tallet jobbet hun som Chief Scientist på National Oceanographic and Atmospheric Administration.
Det finnes få mennesker som har gjort mer for å skape engasjement, styrke forskning og kunnskap, og kjempe for et bedre havmiljø enn Sylvia Earle. Hun vant TED-talk prisen i 2009 og har engasjert seg for å sikre offentlig støtte for marine verneområder, slik at de skal dekke 20 % av verdens hav i 2020.
Sylvia Earle har ledet over hundre ekspedisjoner og klokket mer enn 7000 timer under vann. Hun var kaptein på det første helkvinnelige teamet som skulle leve under vann i 1970. Hun og hennes forskerkolleger fikk en mottagelse i Det hvite hus etter at de kom tilbake til overflaten. I 1979 gjorde hun et solodykk dypere enn noen kvinne før eller siden. På 1980-tallet startet hun selskapene Deep Ocean Engineering og Deep Ocean Technologies for å designe undersjøiske fartøyer for tidligere utilgjengelige dybder. På begynnelsen av 1990-tallet jobbet hun som Chief Scientist på National Oceanographic and Atmospheric Administration.
Det finnes få mennesker som har gjort mer for å skape engasjement, styrke forskning og kunnskap, og kjempe for et bedre havmiljø enn Sylvia Earle. Hun vant TED-talk prisen i 2009 og har engasjert seg for å sikre offentlig støtte for marine verneområder, slik at de skal dekke 20 % av verdens hav i 2020.
Mozhgan Savabieasfahani, 2015
Dr. Mozhgan Savabieasfahani tildeles Rachel Carson-prisen 2015 for sitt intense arbeid for å øke den offentlige bevisstheten om de grusomme ettervirkningene etter kriger på menneskers helse og på miljøet.
Spesielt engasjerer dr. Savabieasfahani seg sterkt for å skape oppmerksomhet om det store omfanget av fosterskader i Irak, som kan settes i sammenheng med kjemisk forurensning under og etter krigen i 2003.
Savabieasfahani, som opprinnelig kommer fra Iran, er miljøtoksikolog og holder til i Ann Arbor, Michigan, USA. Hun er en engasjert forsker med mange publikasjoner om miljøgifter i vitenskapelige tidsskrift. I 2009 ble boken “Forurensning og reproduksjonsskader”, om celledød og skader på forplantningssystemet hos fisk og pattedyr, gitt ut.
Savabieasfahani har fulgt konfliktene i Midtøsten nøye. Hennes arbeid kjennetegnes av solide vitenskapelige tilnærminger innenfor et komplekst og følsomt område. Samtidig legger hun mye energi og engasjement i å formidle funnene sine til publikum. I 2014 var hun på en omfattende foredragsturné i USA for å presentere sine funn om de epidemiske skadene på ufødte barn i Irak.
"Det er over 10 år siden den amerikansk-ledede krigen i Irak var over, men ennå ser vi et enormt omfang av kreft, nevrologiske skader og fosterskader," sier dr. Savabieasfahani. "USA må gjøres ansvarlig for å renske opp basene sine i Irak”, sier hun. “Det ville redusere de katastrofale skadene som nå blir påført de nyfødte i Irak. Det kan allerede sammenlignes med Vietnam – hvor de omsider tar ansvar, etter flere tiår og enormt med ødeleggelse og smerte i befolkningen”, sier prisvinneren.
Lær mer om prisvinnerens arbeid:
https://www.youtube.com/watch?v=2B0Hlw7uE7g
http://www.michigandaily.com/news/iraqi-public-health-focus-lecture
http://english.irib.ir/voj/in-depth-analysis/item/197705-us-wars-in-iraq-leave-irreparable-humanitarian-repercussions
http://edition.cnn.com/videos/international/2012/10/16/study-documents-surge-in-iraq-birth-defects.cnn
http://www.presstv.ir/Detail/2015/05/28/413237/environmental-toxicologist-Mozhgan-Savabieasfahani
Spesielt engasjerer dr. Savabieasfahani seg sterkt for å skape oppmerksomhet om det store omfanget av fosterskader i Irak, som kan settes i sammenheng med kjemisk forurensning under og etter krigen i 2003.
Savabieasfahani, som opprinnelig kommer fra Iran, er miljøtoksikolog og holder til i Ann Arbor, Michigan, USA. Hun er en engasjert forsker med mange publikasjoner om miljøgifter i vitenskapelige tidsskrift. I 2009 ble boken “Forurensning og reproduksjonsskader”, om celledød og skader på forplantningssystemet hos fisk og pattedyr, gitt ut.
Savabieasfahani har fulgt konfliktene i Midtøsten nøye. Hennes arbeid kjennetegnes av solide vitenskapelige tilnærminger innenfor et komplekst og følsomt område. Samtidig legger hun mye energi og engasjement i å formidle funnene sine til publikum. I 2014 var hun på en omfattende foredragsturné i USA for å presentere sine funn om de epidemiske skadene på ufødte barn i Irak.
"Det er over 10 år siden den amerikansk-ledede krigen i Irak var over, men ennå ser vi et enormt omfang av kreft, nevrologiske skader og fosterskader," sier dr. Savabieasfahani. "USA må gjøres ansvarlig for å renske opp basene sine i Irak”, sier hun. “Det ville redusere de katastrofale skadene som nå blir påført de nyfødte i Irak. Det kan allerede sammenlignes med Vietnam – hvor de omsider tar ansvar, etter flere tiår og enormt med ødeleggelse og smerte i befolkningen”, sier prisvinneren.
Lær mer om prisvinnerens arbeid:
https://www.youtube.com/watch?v=2B0Hlw7uE7g
http://www.michigandaily.com/news/iraqi-public-health-focus-lecture
http://english.irib.ir/voj/in-depth-analysis/item/197705-us-wars-in-iraq-leave-irreparable-humanitarian-repercussions
http://edition.cnn.com/videos/international/2012/10/16/study-documents-surge-in-iraq-birth-defects.cnn
http://www.presstv.ir/Detail/2015/05/28/413237/environmental-toxicologist-Mozhgan-Savabieasfahani
Sam Fanshawe, 2013
Sam Fanshawe tildeles årets Rachel Carson-pris, for sin fremragende ledelse av Marine Conservation Society, og for sin tydelige stemme for bevaring av det marine miljøet. Prisen blir delt ut i Stavanger 2. juni.
Sam (Samantha) Fanshawe er leder for den ideelle organisasjonen Marine Conservation Society (MCS) i Storbritannia. Formålet til organisasjonen er å beskytte havet, strendene og det naturlige livet i havet, primært i det marine miljøet rundt Storbritannia, men også med et globalt perspektiv.
Sam Fanshawe får prisen for sitt langvarige engasjement for å beskytte marine ressurser, og for sin ledelse av MCS. Under hennes ledelse har innflytelsen og rekkevidden til organisasjones bevaringsarbeid økt betydelig. Fanshawe er en anerkjent karismatisk leder med en tydelig og uredd stemme i den offentlige debatten og overfor myndighetene.
Fanshawe har gjennom et langt yrkesliv hatt sentrale posisjoner i atskillige interessegrupper for å øke oppmerksomheten og finne løsninger på miljøutfordringene i havområdene. Hun snakker et tydelig språk overfor mange ulike målgrupper. Med sin sterke vitenskapelige forankring er hun bevisst på at budskap og kampanjer overfor politikere og beslutningstakere alltid er basert på fakta og bevis.
Gjennom arbeidet i MCS har hun vært forfatter eller medforfatter av en rekke rapporter. Rapporten Silent Seas ble utgitt i 2008 - den peker på behovet for rask handling for å bevare det marine miljøet rundt de britiske øyene.
I rapporten dokumenterer forfatterne de ødeleggende effektene av overfiske, forurensing og utilstrekkelig beskyttelse av marine habitater og arter. Rapporten slår fast at uten betydelige endringer for å ta vare på det marine miljøet, vil kyst- og havområdene stå overfor en økologisk katastrofe. «Den systematiske forringelsen av havenes tilstand er en av de største miljøtruslene i vårt århundre. Uten handling vil fisk og delfiner kunne bli erstattet av alger og maneter – havene blir stillere og tommere for liv», sier Fanshawe.
Sam (Samantha) Fanshawe er leder for den ideelle organisasjonen Marine Conservation Society (MCS) i Storbritannia. Formålet til organisasjonen er å beskytte havet, strendene og det naturlige livet i havet, primært i det marine miljøet rundt Storbritannia, men også med et globalt perspektiv.
Sam Fanshawe får prisen for sitt langvarige engasjement for å beskytte marine ressurser, og for sin ledelse av MCS. Under hennes ledelse har innflytelsen og rekkevidden til organisasjones bevaringsarbeid økt betydelig. Fanshawe er en anerkjent karismatisk leder med en tydelig og uredd stemme i den offentlige debatten og overfor myndighetene.
Fanshawe har gjennom et langt yrkesliv hatt sentrale posisjoner i atskillige interessegrupper for å øke oppmerksomheten og finne løsninger på miljøutfordringene i havområdene. Hun snakker et tydelig språk overfor mange ulike målgrupper. Med sin sterke vitenskapelige forankring er hun bevisst på at budskap og kampanjer overfor politikere og beslutningstakere alltid er basert på fakta og bevis.
Gjennom arbeidet i MCS har hun vært forfatter eller medforfatter av en rekke rapporter. Rapporten Silent Seas ble utgitt i 2008 - den peker på behovet for rask handling for å bevare det marine miljøet rundt de britiske øyene.
I rapporten dokumenterer forfatterne de ødeleggende effektene av overfiske, forurensing og utilstrekkelig beskyttelse av marine habitater og arter. Rapporten slår fast at uten betydelige endringer for å ta vare på det marine miljøet, vil kyst- og havområdene stå overfor en økologisk katastrofe. «Den systematiske forringelsen av havenes tilstand er en av de største miljøtruslene i vårt århundre. Uten handling vil fisk og delfiner kunne bli erstattet av alger og maneter – havene blir stillere og tommere for liv», sier Fanshawe.
Marilyn Mehlmann, 2011
Marilyn Mehlmann får Rachel Carson-prisen 2011 for sin langvarige innsats for å få enkeltmennesker, bedrifter og organisasjoner til å handle mer bærekraftig.
Marilyn Mehlmann er opprinnelig engelsk og bor i Sverige. Siden 1995 har hun vært generalsekretær for Global Action Plan International, et nettverk av organisasjoner som styrker enkeltpersoner og organisasjoner til stadig mer bærekraftige handlinger.
Global Action Plan startet i 1990 med et program som organiserte husholdninger i Økoteam, et gruppeopplegg for mennesker som ville leve mer bærekraftig. Nå har nett¬verket medlems¬organisasjoner i over 20 land, og mer enn et dusin program for skoler, ungdom og arbeidstakere er blitt utviklet. Det nyeste er nettbaserte program via sosiale medier. Nederlandsk og britisk forskning viser at disse oppleggene er særdeles effektive for å skape varig forandring hen mot en mer miljøriktig atferd og livsstil.
Marilyn Mehlmann kombinerer sin erfaring som psykolog med metoder for å oppmuntre og styrke deltakerne og å skape nye møteplasser for personlig og yrkesmessig utvikling. Hun er styremedlem i flere internasjonale organisasjoner, som People Centered Development Forum i Seattle og Gaia University i Tyskland og Mexico. Hun har utgitt en rekke artikler og bøker.
Marilyn Mehlmann er opprinnelig engelsk og bor i Sverige. Siden 1995 har hun vært generalsekretær for Global Action Plan International, et nettverk av organisasjoner som styrker enkeltpersoner og organisasjoner til stadig mer bærekraftige handlinger.
Global Action Plan startet i 1990 med et program som organiserte husholdninger i Økoteam, et gruppeopplegg for mennesker som ville leve mer bærekraftig. Nå har nett¬verket medlems¬organisasjoner i over 20 land, og mer enn et dusin program for skoler, ungdom og arbeidstakere er blitt utviklet. Det nyeste er nettbaserte program via sosiale medier. Nederlandsk og britisk forskning viser at disse oppleggene er særdeles effektive for å skape varig forandring hen mot en mer miljøriktig atferd og livsstil.
Marilyn Mehlmann kombinerer sin erfaring som psykolog med metoder for å oppmuntre og styrke deltakerne og å skape nye møteplasser for personlig og yrkesmessig utvikling. Hun er styremedlem i flere internasjonale organisasjoner, som People Centered Development Forum i Seattle og Gaia University i Tyskland og Mexico. Hun har utgitt en rekke artikler og bøker.
Marie-Monique Robin, 2009
Marie-Monique Robin tildeles Rachel Carson-prisen 2009 for sin innsats for å sette fokus på en av de viktigste miljøtruslene idag, nemlig hvordan genetisk endret såkorn truer naturens balanse.
Marie-Monique Robin er fransk journalist, født i 1960.
Hun er forfatter av boken og skaper av dokumentarfilmen ”The World According to Monsanto”. Her tar hun opp viktige tema som at mennesker skal ha en rett til å vite hva de spiser.
Arbeidet til Robin handler også om at bøndene som produserer mat mister kontrollen over egen matproduksjon fordi genprodusenten ”eier” såkornet og bøndene ikke har lov til å høste såkorn av egen avling. Mange bønder kommer derfor i gjeld til dem som produserer såkornet og kan oppleve å bli styrt av dem.
Filmen ble første gang vist i februar 2008 og har senere blitt vist i 15 land. Boken, som kom ut samtidig med filmen, ble raskt en bestseller i Frankrike og har blitt oversatt til 10 språk. Avsløringene i boken har resultert i en verdensomfattende bølge av skepsis mot genmanipulerte organismer over hele verden.
Marie-Monique Robin understreker at for henne er det viktig at folk skal ha rett til å vite hva de spiser. I Europa er det et krav om at genmodifisert mat skal være merket. Dette gir forbrukerne et valg. I USA har forbrukerne ikke tilsvarende valg, i og med at det ikke er noe krav til merking.
Robin har vunnet mange priser for sine tidligere bøker, de fleste av disse har vært mer samfunnskritiske. Hun har tidligere laget 3 dokumentarfilmer om dyrking av hvete, transgener og dyrking av soyabønner. Arbeidet med disse dokumentarene ga grunnlaget for kjennskapet til Monsanto.
Marie-Monique Robin er fransk journalist, født i 1960.
Hun er forfatter av boken og skaper av dokumentarfilmen ”The World According to Monsanto”. Her tar hun opp viktige tema som at mennesker skal ha en rett til å vite hva de spiser.
Arbeidet til Robin handler også om at bøndene som produserer mat mister kontrollen over egen matproduksjon fordi genprodusenten ”eier” såkornet og bøndene ikke har lov til å høste såkorn av egen avling. Mange bønder kommer derfor i gjeld til dem som produserer såkornet og kan oppleve å bli styrt av dem.
Filmen ble første gang vist i februar 2008 og har senere blitt vist i 15 land. Boken, som kom ut samtidig med filmen, ble raskt en bestseller i Frankrike og har blitt oversatt til 10 språk. Avsløringene i boken har resultert i en verdensomfattende bølge av skepsis mot genmanipulerte organismer over hele verden.
Marie-Monique Robin understreker at for henne er det viktig at folk skal ha rett til å vite hva de spiser. I Europa er det et krav om at genmodifisert mat skal være merket. Dette gir forbrukerne et valg. I USA har forbrukerne ikke tilsvarende valg, i og med at det ikke er noe krav til merking.
Robin har vunnet mange priser for sine tidligere bøker, de fleste av disse har vært mer samfunnskritiske. Hun har tidligere laget 3 dokumentarfilmer om dyrking av hvete, transgener og dyrking av soyabønner. Arbeidet med disse dokumentarene ga grunnlaget for kjennskapet til Monsanto.
Sheila Watt-Cloutier, 2007
Sheila Watt-Cloutier, født 1953, ble tildelt prisen for sin innsats for å gjøre verden oppmerksom på utslagene av klimaendringer og miljøgifter for mennesker og hele kulturer i polare områder.
Prisen ble overrakt av meteorolog Siri Kalvig.
Sheila Watt-Cloutier er canadisk inuitt, bosatt i Iqaluit, Nunavit, og har vært president for Inuit Circumpolar Conference, en felles interesseorganisasjon for 155.000 inuitter i Canada, USA, på Grønland og i Russland. Gjennom sitt sterke engasjement på mange fronter - i FN såvel som blant beboere på øyer i Stillehavet - gjør hun verden oppmerksom på de endringene som vil komme globalt, og som allerede er et faktum i polare områder.
"Vår skjebne er et forvarsel for resten av verden, klimaforandringene representerer en trussel for hele kloden, men er allerede blodig alvor for oss som lever i de arktiske områdene. Inuittenes kultur er i ferd med å forsvinne med isen" sier Watt-Cloutier.
Hasardspill
De arktiske områdene har opplevd en temperaturøkning dobbelt så høy som resten av verden over de siste tiårene. Når isen forsvinner , blir også grunnlaget for inuittenes tradisjonelle kultur borte.Fangst på isen blir rett og slett for hasardiøst. Og for et folk som allerede lever i spenningsforholdet mellom tradisjonell og moderne kultur, blir identitet og tilhørighet stilt på ytterligere prøver når ens egen historie og forankring bokstavelig smelter vekk.
På toppen av oppvarmingen kommer også en oppkonsentrering av miljøgifter, som DDT, PCB og andre organiske gifter. Disse er i all hovedsak langtransportert,dels helt fra Sørøst-Asia, men gir de sterkeste utslag i de kaldeste områdene. De er tungt nedbrytbare og hoper seg opp i fettvevet i fisk og pattedyr, og også i mennesker. Ettersom inuittene tradisjonelt lever av dyr høyt oppe i næringskjeden, blir de utsatt for en ekstra stor giftbelastning. Innholdet av miljøgifter i morsmelken til grønlandske kvinner er nå så høyt at de frarådes å amme barna sine!
Menneskerett
Sheila Watt-Cloutier mener det er en menneskerett å kunne leve i pakt med naturen og tradisjonene. Hun har i ulike fora lagt fram inuittenes sak og forfektet at ett samfunns livsstil og høye CO2-utslipp fratar mennesker et annet sted retten til å leve slik de alltid har gjort. Som inuittleder har hun også samarbeidet med folkegrupper på lavtliggende øyer, som står i fare for å bli oversvømt av stigende hav. Slik har hun tydeliggjort sammenhengen mellom miljøødeleggelser og menneskerettigheter.
"Vi kjemper for vår rett til å ha det kaldt", sier Sheila Watt-Cloutier. "Bruk det som skjer i Arktis til å forstå at planeten og dens folk er ett. Inuittfangstmannen som faller gjennom uforutsigbar is henger sammen med bilene vi kjører, industrien vi er avhengige av og bruk-og-kast-verdenen vi har blitt".
Prisen ble overrakt av meteorolog Siri Kalvig.
Sheila Watt-Cloutier er canadisk inuitt, bosatt i Iqaluit, Nunavit, og har vært president for Inuit Circumpolar Conference, en felles interesseorganisasjon for 155.000 inuitter i Canada, USA, på Grønland og i Russland. Gjennom sitt sterke engasjement på mange fronter - i FN såvel som blant beboere på øyer i Stillehavet - gjør hun verden oppmerksom på de endringene som vil komme globalt, og som allerede er et faktum i polare områder.
"Vår skjebne er et forvarsel for resten av verden, klimaforandringene representerer en trussel for hele kloden, men er allerede blodig alvor for oss som lever i de arktiske områdene. Inuittenes kultur er i ferd med å forsvinne med isen" sier Watt-Cloutier.
Hasardspill
De arktiske områdene har opplevd en temperaturøkning dobbelt så høy som resten av verden over de siste tiårene. Når isen forsvinner , blir også grunnlaget for inuittenes tradisjonelle kultur borte.Fangst på isen blir rett og slett for hasardiøst. Og for et folk som allerede lever i spenningsforholdet mellom tradisjonell og moderne kultur, blir identitet og tilhørighet stilt på ytterligere prøver når ens egen historie og forankring bokstavelig smelter vekk.
På toppen av oppvarmingen kommer også en oppkonsentrering av miljøgifter, som DDT, PCB og andre organiske gifter. Disse er i all hovedsak langtransportert,dels helt fra Sørøst-Asia, men gir de sterkeste utslag i de kaldeste områdene. De er tungt nedbrytbare og hoper seg opp i fettvevet i fisk og pattedyr, og også i mennesker. Ettersom inuittene tradisjonelt lever av dyr høyt oppe i næringskjeden, blir de utsatt for en ekstra stor giftbelastning. Innholdet av miljøgifter i morsmelken til grønlandske kvinner er nå så høyt at de frarådes å amme barna sine!
Menneskerett
Sheila Watt-Cloutier mener det er en menneskerett å kunne leve i pakt med naturen og tradisjonene. Hun har i ulike fora lagt fram inuittenes sak og forfektet at ett samfunns livsstil og høye CO2-utslipp fratar mennesker et annet sted retten til å leve slik de alltid har gjort. Som inuittleder har hun også samarbeidet med folkegrupper på lavtliggende øyer, som står i fare for å bli oversvømt av stigende hav. Slik har hun tydeliggjort sammenhengen mellom miljøødeleggelser og menneskerettigheter.
"Vi kjemper for vår rett til å ha det kaldt", sier Sheila Watt-Cloutier. "Bruk det som skjer i Arktis til å forstå at planeten og dens folk er ett. Inuittfangstmannen som faller gjennom uforutsigbar is henger sammen med bilene vi kjører, industrien vi er avhengige av og bruk-og-kast-verdenen vi har blitt".
Malin Falkenmark, 2005
Professor Malin Falkenmark ved Stockholm International Water Institute ble tildelt Rachel Carson-prisen for sin helhetlige innsats for en økologisk forsvarlig bruk av vannressursene på jorda, med fokus på at befolkningen skal ha nok vann. Hennes arbeid preges av at hun legger vekt på både natur- og samfunnsvitenskapelige tilnærminger.
Malin Falkenmark ble overrakt prisen av daværende stortingsrepresentant Magnhild Meltveit Kleppa.
Malin Falkenmark er født 21. november 1925. Hun er Fil.Lic. fra Uppsala Universitet 1964, Ph.D. Honoris causa fra Linköping Universitet 1975 og professor i anvendt og internasjonal hydrologi i 1986.
Det meste av sin vitenskapelige karriere tilbrakte hun som administrativ sekretær i National Committee for Unescos Internasjonale Hydrologiske Tiår. Denne stillingen, og hennes egen forskning, gjorde henne internasjonalt kjent og høyt repektert. Siden 1976 arbeidet hun med tverrfaglig forskning på Fakultetet for Vann og Miljøstudier ved Linköping Universitet, som utdanner doktorgradsforskere. Malin Falkenmark har dessuten vært vitenskapelig rådgiver for Stockholm Vannkompani, hvor hun i mange år var leder for Den Vitenskapelige Programkomite for det årlige Stockholm Vann Symposium.
Hun har hatt en rekke verv i internasjonale fora, derav flere i FN-regi. Hun har vært foredragsholder ved mange internasjonale konferanser. Malin Falkenmark kan best beskrives som en fremtidsorientert hydrologist, med fokus på menneske/jord/vann/økosystemer og deres politiske implikasjoner.
Malin Falkenmark er, i likhet med Rachel Carson, både vitenskapskvinne og forfatter. Noen av hennes viktigste publikasjoner er "Water for a Starving World" (1976), "World Freshwater problems. Call for a new realism" (1997), "Freshwater as shared between societies and ecosystems" (2003) og "Balancing water for humans and nature" (2004).
Malin Falkenmark ble overrakt prisen av daværende stortingsrepresentant Magnhild Meltveit Kleppa.
Malin Falkenmark er født 21. november 1925. Hun er Fil.Lic. fra Uppsala Universitet 1964, Ph.D. Honoris causa fra Linköping Universitet 1975 og professor i anvendt og internasjonal hydrologi i 1986.
Det meste av sin vitenskapelige karriere tilbrakte hun som administrativ sekretær i National Committee for Unescos Internasjonale Hydrologiske Tiår. Denne stillingen, og hennes egen forskning, gjorde henne internasjonalt kjent og høyt repektert. Siden 1976 arbeidet hun med tverrfaglig forskning på Fakultetet for Vann og Miljøstudier ved Linköping Universitet, som utdanner doktorgradsforskere. Malin Falkenmark har dessuten vært vitenskapelig rådgiver for Stockholm Vannkompani, hvor hun i mange år var leder for Den Vitenskapelige Programkomite for det årlige Stockholm Vann Symposium.
Hun har hatt en rekke verv i internasjonale fora, derav flere i FN-regi. Hun har vært foredragsholder ved mange internasjonale konferanser. Malin Falkenmark kan best beskrives som en fremtidsorientert hydrologist, med fokus på menneske/jord/vann/økosystemer og deres politiske implikasjoner.
Malin Falkenmark er, i likhet med Rachel Carson, både vitenskapskvinne og forfatter. Noen av hennes viktigste publikasjoner er "Water for a Starving World" (1976), "World Freshwater problems. Call for a new realism" (1997), "Freshwater as shared between societies and ecosystems" (2003) og "Balancing water for humans and nature" (2004).
Åshild Dale, 2003
Åshild Dale ble tildelt Rachel Carson-prisen for 2003 for sin langvarige innssats for natur og miljø i vid forstand både i sitt eget nærmiljø, regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Hennes viktigste innsats har vært å arbeide konkret og praktisk for sentrale ideer i natur- og kulturvern, der spesielt barn og unge har vært satt i fokus.
Prisen ble overrakt henne av statsråd Hilde Frafjord Johnsson.
Gjennom sitt virke som bonde og forvalter av natur- og kulturressurser fra fjord til høyfjell i Midt-Norge har hun brukt muligheten til å sette handling bak ord som "Grønn Omsorg", "Vassdragsvern", "Kulturlandskap og Biologisk mangfold", "Seterkultur" og "Internasjonal Dugnad". Hennes gård og setergrend har vært vertskap for barn og unge, norske og utenlandske, som gjennom praktisk og deltakende arbeid har fått en forståelse for biologisk mangfold og grønne verdier. Natur og miljøvern er sentralt i alt hun formidler.
Åshild Dale var initiativtaker til en rekke prosjekt som til slutt munnet ut i den landsomfattende organisasjonen Norsk Seterkultur, en organisasjon som setter fokus på den sentrale rollen seterbruken har hatt i norsk landbruk, en økologisk og biologisk fornuftig utnytting av utmarksressursene i Norge - og mange andre fjell-land - som holdt på å dø ut, men som nå er omfattet med gryende ny interesse.
Åshild Dale har publisert populærartikler i en rekke aviser, tidsskrift og TV-program, årbøker, forskningsrapporter (Nordlandsforskning), FAO-rapport med mer.
Hun mottok i 2000 den internasjonale "Prize for Women's Creativity in Rural Life" fra organisasjonen "Women's World Summit Foundation". I 2002 mottok hun "Seterprisen 2002" fra Det Kgl. Selskap for Norges Vel (sammen med ektemannen).
Åshild Dale er bonde på Sunnmøre, har utdanning innen økønomi og reiseliv, og har arbeidet bl.a. innen turistnæringen, Norges Eksportråd og Landslaget for lokalaviser. Hun har arbeidet aktivt med grønne verdier siden 1970.
Prisen ble overrakt henne av statsråd Hilde Frafjord Johnsson.
Gjennom sitt virke som bonde og forvalter av natur- og kulturressurser fra fjord til høyfjell i Midt-Norge har hun brukt muligheten til å sette handling bak ord som "Grønn Omsorg", "Vassdragsvern", "Kulturlandskap og Biologisk mangfold", "Seterkultur" og "Internasjonal Dugnad". Hennes gård og setergrend har vært vertskap for barn og unge, norske og utenlandske, som gjennom praktisk og deltakende arbeid har fått en forståelse for biologisk mangfold og grønne verdier. Natur og miljøvern er sentralt i alt hun formidler.
Åshild Dale var initiativtaker til en rekke prosjekt som til slutt munnet ut i den landsomfattende organisasjonen Norsk Seterkultur, en organisasjon som setter fokus på den sentrale rollen seterbruken har hatt i norsk landbruk, en økologisk og biologisk fornuftig utnytting av utmarksressursene i Norge - og mange andre fjell-land - som holdt på å dø ut, men som nå er omfattet med gryende ny interesse.
Åshild Dale har publisert populærartikler i en rekke aviser, tidsskrift og TV-program, årbøker, forskningsrapporter (Nordlandsforskning), FAO-rapport med mer.
Hun mottok i 2000 den internasjonale "Prize for Women's Creativity in Rural Life" fra organisasjonen "Women's World Summit Foundation". I 2002 mottok hun "Seterprisen 2002" fra Det Kgl. Selskap for Norges Vel (sammen med ektemannen).
Åshild Dale er bonde på Sunnmøre, har utdanning innen økønomi og reiseliv, og har arbeidet bl.a. innen turistnæringen, Norges Eksportråd og Landslaget for lokalaviser. Hun har arbeidet aktivt med grønne verdier siden 1970.
Renate Künast, 2001
Renate Künast har vært Minister for forbrukervern, ernæring og landbruk i Tyskland. Hun fikk prisen for sitt store mot og harde arbeid med å endre landbrukspolitikken i sitt eget hjemland og i den Europeiske Unionen. Hun er en sterk talsperson for økologisk jordbruk, som tar avstand fra pesticider, medikamenter og andre menneskeskapte kjemikalier og dyrefôr.
Da prisvinneren selv ikke hadde anledning til å være tilstede, ble prisen mottatt på hennes vegne av den tyske konsul i Stavanger, og overrakt av statssekretær Sigrun Møgedal.
Renate Künast er født 15. desember 1955 i Recklinghausen i daværende Vest-Tyskland. Etter studier i sosialt arbeid og arbeid i fengsel studerte hun jus og ble advokat i Berlin.
Hun ble aktivt med i anti-atomkraft-bevegelsen på slutten av 1970-tallet og var spesielt engasjert i kampen mot et gjenvinningsanlegg og sluttdeponi for atomavfall i Gorleben ved den tidligere DDR-grensen.
I 1979 ble hun med i den "Alternative listen" i Vest-Berlin, forløperen for partiet De Grønne. Siden har hun hatt ulike verv i partiet og i delstatsparlamentet i Berlin. Hun har vært spesielt interessert i å øke borgernes deltakelse og demokratiske rettigheter, ikke minst etter den tyske gjenforeningen. Også likestilling mellom kjønnene og rettssikkerhet for minoriteter har vært viktige tema for henne.
I juni 2000 ble Renate Künast valgt til partileder for De Grønne på riksplan. Etter å ha blitt utnevnt til minister for forbrukervern, ernæring og landbruk i den rød-grønne tyske koalisjonsregjeringen i januar 2001, trådte hun ut av partiledelsen for å unngå rolleblanding.
Renate Künast var den første kvinnelige landbruksministeren i Tyskland. Hun ble innsatt som minister midt i epidemien av kugalskap og munn- og klovsyke, og hun tok umiddelbart fatt på å reformere landbruket. Hun arbeidet energisk for bedre matvarekvalitet og sikkerhet og for mer natur- og artsvennlige produksjonsmetoder. Hun satte som mål at 20% av tysk landbruk skal bli økologisk drevet.
Da prisvinneren selv ikke hadde anledning til å være tilstede, ble prisen mottatt på hennes vegne av den tyske konsul i Stavanger, og overrakt av statssekretær Sigrun Møgedal.
Renate Künast er født 15. desember 1955 i Recklinghausen i daværende Vest-Tyskland. Etter studier i sosialt arbeid og arbeid i fengsel studerte hun jus og ble advokat i Berlin.
Hun ble aktivt med i anti-atomkraft-bevegelsen på slutten av 1970-tallet og var spesielt engasjert i kampen mot et gjenvinningsanlegg og sluttdeponi for atomavfall i Gorleben ved den tidligere DDR-grensen.
I 1979 ble hun med i den "Alternative listen" i Vest-Berlin, forløperen for partiet De Grønne. Siden har hun hatt ulike verv i partiet og i delstatsparlamentet i Berlin. Hun har vært spesielt interessert i å øke borgernes deltakelse og demokratiske rettigheter, ikke minst etter den tyske gjenforeningen. Også likestilling mellom kjønnene og rettssikkerhet for minoriteter har vært viktige tema for henne.
I juni 2000 ble Renate Künast valgt til partileder for De Grønne på riksplan. Etter å ha blitt utnevnt til minister for forbrukervern, ernæring og landbruk i den rød-grønne tyske koalisjonsregjeringen i januar 2001, trådte hun ut av partiledelsen for å unngå rolleblanding.
Renate Künast var den første kvinnelige landbruksministeren i Tyskland. Hun ble innsatt som minister midt i epidemien av kugalskap og munn- og klovsyke, og hun tok umiddelbart fatt på å reformere landbruket. Hun arbeidet energisk for bedre matvarekvalitet og sikkerhet og for mer natur- og artsvennlige produksjonsmetoder. Hun satte som mål at 20% av tysk landbruk skal bli økologisk drevet.
Theo Colborn, 1999
Theo Colborn mottok Rachel Carson-prisen for sitt mangeårige arbeid innen miljøtoksikologi for å fremme bevissthet og kunnskap om virkningen av giftige kjemikalier. Dr. Colborns arbeid har skapt offentlig oppmerksomhet om farene ved hormonhermere, og har ført til nye lover og nye forskningsprogram innen både statlige og private program og i utdanningssektoren.
Statsråd Guro Fjellanger overrakte prisen "in absentia" i 1999, siden Theo Colborn først kunne komme året etter. Da fikk hun "trøstepris" av fylkesmann Tora Aasland.
Theo Colborn har vært ansatt som seniorforsker for fauna og forurensning i Verdens Naturfond (WWF) i Washington, USA.
Hun har utgitt tallrike vitenskapelige publikasjoner om giftige substanser som påvirker hormoner og andre kjemiske budbringere som styrer utviklingen hos så vel ville dyr som mennesker. Hun var redaktør for "Chemically Induced Alterations in Sexual and Functional Development: The Wildlife/Human Connections", som kom ut i 1992.
Informasjonen fra denne boka, samt i mange påfølgende publikasjoner, ble popularisert i boka "Our Stolen Future" (Stjålet Framtid) i 1996, utgitt i samarbeid med Dianne Dumanoski og John Peterson Myers.
"Stjålet Framtid" er utgitt på mer enn tolv språk, Dr. Colborns arbeid har skapt verdensomspennende offentlig bekymring for hormonhermere, og har ført til nye lover og nye forskningsprogrammer i statlig, privat og akademisk regi.
Dr. Colborn er og har vært medlem av mange rådgivende kommisjoner, bl.a. U.S.Environmental Protection Agency Science Advisory Board (det vitenskapelige rådet til USAs miljøverndepartement).
Hun har vært på tallrike turneer med sine forelesninger om virkningene i flere generasjonsledd av giftige kjemikalier på utviklingen av det indre kjertelsystemet, av immun- og nervesystemet hos fosteret i livmoren og barnet i tidlig barndom.
Hun mottok i 1995 et forskningsstipend fra Office of Technology Assessment, U.S. Congress, hvor hun arbeidet med evaluering av giftige substanser for mennesker og økosystemet. Hun var bl.a. styremedlem i W. Alton Jones Foundation, og i 1993 fikk hun et Pew Fellows Award (Pew forskningsstipend) på tre år.
Dr. Colborn tok sin doktorgrad i zoologi, med støttefag i epidemiologi, toksikologi og vannkjermi, på University of Wisconsin-Madison. Hun tok embedseksamen i realfag på Western State College of Colorado, og cand.mag. i farmakologi på Rutgers University.
Theo Colborns første yrkeskarriere var som farmasøyt, siden kjøpte hun og mannen hennes en farm i Colorado og fostret opp 4 barn. Hun ble engasjert i kampen for å beskytte vannreservene i dalen, skrev seg inn på universitet og tok doktorgraden i 1985, i en alder av 58 år.
...............................................
Etterord: Theo Colborn døde i desember 2014, i en alder av 87 år. http://endocrinedisruption.org/theo-colborn
Statsråd Guro Fjellanger overrakte prisen "in absentia" i 1999, siden Theo Colborn først kunne komme året etter. Da fikk hun "trøstepris" av fylkesmann Tora Aasland.
Theo Colborn har vært ansatt som seniorforsker for fauna og forurensning i Verdens Naturfond (WWF) i Washington, USA.
Hun har utgitt tallrike vitenskapelige publikasjoner om giftige substanser som påvirker hormoner og andre kjemiske budbringere som styrer utviklingen hos så vel ville dyr som mennesker. Hun var redaktør for "Chemically Induced Alterations in Sexual and Functional Development: The Wildlife/Human Connections", som kom ut i 1992.
Informasjonen fra denne boka, samt i mange påfølgende publikasjoner, ble popularisert i boka "Our Stolen Future" (Stjålet Framtid) i 1996, utgitt i samarbeid med Dianne Dumanoski og John Peterson Myers.
"Stjålet Framtid" er utgitt på mer enn tolv språk, Dr. Colborns arbeid har skapt verdensomspennende offentlig bekymring for hormonhermere, og har ført til nye lover og nye forskningsprogrammer i statlig, privat og akademisk regi.
Dr. Colborn er og har vært medlem av mange rådgivende kommisjoner, bl.a. U.S.Environmental Protection Agency Science Advisory Board (det vitenskapelige rådet til USAs miljøverndepartement).
Hun har vært på tallrike turneer med sine forelesninger om virkningene i flere generasjonsledd av giftige kjemikalier på utviklingen av det indre kjertelsystemet, av immun- og nervesystemet hos fosteret i livmoren og barnet i tidlig barndom.
Hun mottok i 1995 et forskningsstipend fra Office of Technology Assessment, U.S. Congress, hvor hun arbeidet med evaluering av giftige substanser for mennesker og økosystemet. Hun var bl.a. styremedlem i W. Alton Jones Foundation, og i 1993 fikk hun et Pew Fellows Award (Pew forskningsstipend) på tre år.
Dr. Colborn tok sin doktorgrad i zoologi, med støttefag i epidemiologi, toksikologi og vannkjermi, på University of Wisconsin-Madison. Hun tok embedseksamen i realfag på Western State College of Colorado, og cand.mag. i farmakologi på Rutgers University.
Theo Colborns første yrkeskarriere var som farmasøyt, siden kjøpte hun og mannen hennes en farm i Colorado og fostret opp 4 barn. Hun ble engasjert i kampen for å beskytte vannreservene i dalen, skrev seg inn på universitet og tok doktorgraden i 1985, i en alder av 58 år.
...............................................
Etterord: Theo Colborn døde i desember 2014, i en alder av 87 år. http://endocrinedisruption.org/theo-colborn
Berit Ås, 1997
Berit Ås fikk Rachel Carson-prisen for sin livslange og banebrytende innsats for økt livskvalitet og større rettferdighet for de svakeste i samfunnet, både fysisk, psykisk, økonomisk og miljømessig.
Professor i sosialpsykologi Berit Ås ble tildelt prisen i 1997, og hun fikk den overrakt av adm.direktør Maury Devine i Mobil Exploration Norway Inc. Professor Ås' pionerinnsats for et bedre miljø er spredt over mange samfunnsområder: kvinnesak, barne- og familiepolitikk, trafikksikkerhet, anti-røyking, fredsarbeid, politikk, undervisning m.m.
Hun har i en menneskealder virket som folkeopplyser, foreleser og gjesteforeleser i inn- og utland. Hun ble den første kvinne som ledet et politisk parti i Norge (Demokratiske Sosialister (AIK), og senere den første partileder i Sosialistisk Venstreparti. Men det viktigste minnesmerke hun har reist seg er Kvinneuniversitetet.
Berit Ås er æresdoktor ved Universitetene i København og Halifax, og mottok i 1997 St. Olavsordenen Ridder av 1. klasse.
Av utvalgte skrifter kan nevnes: "Dagens transportform og dens omkostninger" (1971), "On Female Culture"(1975), "De 5 hersketeknikker" (1976), "Influencing Social Climate with Regard to Smoking" (1979), "The Feminist University" (1985), "Managing Visions from Invisibility to Visibility" (1988).
Det var Berit Ås som tok initiativet til å opprette en Rachel Carson-pris i Norge.
Professor i sosialpsykologi Berit Ås ble tildelt prisen i 1997, og hun fikk den overrakt av adm.direktør Maury Devine i Mobil Exploration Norway Inc. Professor Ås' pionerinnsats for et bedre miljø er spredt over mange samfunnsområder: kvinnesak, barne- og familiepolitikk, trafikksikkerhet, anti-røyking, fredsarbeid, politikk, undervisning m.m.
Hun har i en menneskealder virket som folkeopplyser, foreleser og gjesteforeleser i inn- og utland. Hun ble den første kvinne som ledet et politisk parti i Norge (Demokratiske Sosialister (AIK), og senere den første partileder i Sosialistisk Venstreparti. Men det viktigste minnesmerke hun har reist seg er Kvinneuniversitetet.
Berit Ås er æresdoktor ved Universitetene i København og Halifax, og mottok i 1997 St. Olavsordenen Ridder av 1. klasse.
Av utvalgte skrifter kan nevnes: "Dagens transportform og dens omkostninger" (1971), "On Female Culture"(1975), "De 5 hersketeknikker" (1976), "Influencing Social Climate with Regard to Smoking" (1979), "The Feminist University" (1985), "Managing Visions from Invisibility to Visibility" (1988).
Det var Berit Ås som tok initiativet til å opprette en Rachel Carson-pris i Norge.
Anne Grieg, 1995
Anne Grieg fikk Rachel Carson-prisen for litteraturstudier og opplysningsarbeid om konsekvenser av forurensning med radioaktive stoffer, med spesiell vekt på erfaring fra rammede områder over hele verden.
Lege Anne Grieg, spesialist i barne- og ungdomspsykiatri, fikk prisen i 1995, overrakt av fylkesmann Tora Aasland.
Anne Grieg har skrevet artikler, holdt foredrag og undervist i ulike fora om helsekonsekvenser av atomprøvesprengninger og om lave stråledosers virkning på barns helse og utvikling. Hun har også bygget opp et dokumentasjonsarkiv om helse- og miljøspørsmål knyttet til atomteknologi.
Av hennes utvalgte skrifter kan nevnes: "En verden i frykt" (1984), "Resepter for en syk verden" (1985), "Barn i atomalderen" (1987),"Helsevirkninger ved atomprøvesprengninger" (1991), "Aldri mer Hiroshima?" (1992).
Anne Grieg var aktiv i Leger mot Atomvåpen. Hun døde i 2006.
Lege Anne Grieg, spesialist i barne- og ungdomspsykiatri, fikk prisen i 1995, overrakt av fylkesmann Tora Aasland.
Anne Grieg har skrevet artikler, holdt foredrag og undervist i ulike fora om helsekonsekvenser av atomprøvesprengninger og om lave stråledosers virkning på barns helse og utvikling. Hun har også bygget opp et dokumentasjonsarkiv om helse- og miljøspørsmål knyttet til atomteknologi.
Av hennes utvalgte skrifter kan nevnes: "En verden i frykt" (1984), "Resepter for en syk verden" (1985), "Barn i atomalderen" (1987),"Helsevirkninger ved atomprøvesprengninger" (1991), "Aldri mer Hiroshima?" (1992).
Anne Grieg var aktiv i Leger mot Atomvåpen. Hun døde i 2006.
Bergljot Børresen, 1993
Dr.med.vet Bergljot Børresen, født 1936, var vinneren av Rachel Carson-prisen i 1993.
Hun er doktor med.vet. på området patofysiologi.
Hennes globale engasjement ble vekket tidlig på sekstitallet, da hun ble involvert i et utdanningsprosjekt for kvinner i Lima, Peru. Som ung veterinær og vitenskapskvinne var hun medforfatter av en politisk rapport om virkningene den nye oljeindustrien ville ha for miljøet.
Hennes arbeid som lærer i befolkningsgenetikk gjorde henne godt rustet for medlemskapet i den norske regjerings Kommisjon for atomsikkerhet i 1970-årene. I 1986 var hun den første til å varsle det norske samfunnet om alvoret ved Tsjernobyl-ulykken.
Som oppfølger av dette arbeidet var hun med i styret for Den norske organisasjonen mot atomvåpen, og var med på å starte Norske leger mot atomvåpen.
Siden hun mottok Rachel Carson-prisen i 1993 har hun arbeidet i Den norske komite for xenotransplantasjon, og har utgitt 7 bøker om den mentale utrustningen mennesker deler med andre dyr, og den utstrakte menneske/dyr-interaksjonen som har formet verdens kulturelle og miljømessige skjebne gjennom 10 000 år
Hun er doktor med.vet. på området patofysiologi.
Hennes globale engasjement ble vekket tidlig på sekstitallet, da hun ble involvert i et utdanningsprosjekt for kvinner i Lima, Peru. Som ung veterinær og vitenskapskvinne var hun medforfatter av en politisk rapport om virkningene den nye oljeindustrien ville ha for miljøet.
Hennes arbeid som lærer i befolkningsgenetikk gjorde henne godt rustet for medlemskapet i den norske regjerings Kommisjon for atomsikkerhet i 1970-årene. I 1986 var hun den første til å varsle det norske samfunnet om alvoret ved Tsjernobyl-ulykken.
Som oppfølger av dette arbeidet var hun med i styret for Den norske organisasjonen mot atomvåpen, og var med på å starte Norske leger mot atomvåpen.
Siden hun mottok Rachel Carson-prisen i 1993 har hun arbeidet i Den norske komite for xenotransplantasjon, og har utgitt 7 bøker om den mentale utrustningen mennesker deler med andre dyr, og den utstrakte menneske/dyr-interaksjonen som har formet verdens kulturelle og miljømessige skjebne gjennom 10 000 år
Sidsel Mørck, 1991
Sidsel Mørck fikk prisen for sitt mangeårige modige og utrettelige miljøarbeid, spesielt rettet mot industriforurensning.
Forfatter Sidsel Mørck fikk i 1991 den aller første Rachel Carson-prisen. Kulturminister Åse Kleveland overrakte henne prisen.
Gjennom bøker, artikler og foredrag om miljøspørsmål og gjennom sin poesi har Sidsel Mørck slåss for sine hjertesaker.
Som Rachel Carson ble hun uthengt som dommedagsprofet, men frimodigheten mistet hun ikke. I 1988 fikk hun Venstres Miljøpris og Fritt Ords Honnør for "modig bruk av ordet i kamp for miljøvern".
Hun debuterte med diktsamlingen "Et ødselt sekund" 1967, og har siden gitt ut i alt 35 bøker.Dikt, barnebøker, novellesamlinger og romaner. Som samfunnsdebattant har hun skrevet over 120 artikler om samfunnsspørsmål , særlig om miljøvern. Hun har også holdt en rekke foredrag.
Sidsel Mørck sitter i styret for Sophie-Stiftelsen (stiftet av Jostein Gaarder), som hvert år deler ut en miljø- og utviklingspris.
Av utvalgte skrifter nevnes: "Stumtjenerne" (1978), "Framtida er nå" (1979), "Ingen røyk uten ild"( 1982), "Ikke til salgs" (1983), "Heia Gamleparken" (1990). Hun bidro med en lengre tekst i "Nytt klima" (red. Arne Johan Vetlesen) i 2008. Her er utviklingen i miljøpolitikken belyst, særlig har oljeindustrien stort fokus. Novellesamlingen "Det vakre" kommer i 2009.
Forfatter Sidsel Mørck fikk i 1991 den aller første Rachel Carson-prisen. Kulturminister Åse Kleveland overrakte henne prisen.
Gjennom bøker, artikler og foredrag om miljøspørsmål og gjennom sin poesi har Sidsel Mørck slåss for sine hjertesaker.
Som Rachel Carson ble hun uthengt som dommedagsprofet, men frimodigheten mistet hun ikke. I 1988 fikk hun Venstres Miljøpris og Fritt Ords Honnør for "modig bruk av ordet i kamp for miljøvern".
Hun debuterte med diktsamlingen "Et ødselt sekund" 1967, og har siden gitt ut i alt 35 bøker.Dikt, barnebøker, novellesamlinger og romaner. Som samfunnsdebattant har hun skrevet over 120 artikler om samfunnsspørsmål , særlig om miljøvern. Hun har også holdt en rekke foredrag.
Sidsel Mørck sitter i styret for Sophie-Stiftelsen (stiftet av Jostein Gaarder), som hvert år deler ut en miljø- og utviklingspris.
Av utvalgte skrifter nevnes: "Stumtjenerne" (1978), "Framtida er nå" (1979), "Ingen røyk uten ild"( 1982), "Ikke til salgs" (1983), "Heia Gamleparken" (1990). Hun bidro med en lengre tekst i "Nytt klima" (red. Arne Johan Vetlesen) i 2008. Her er utviklingen i miljøpolitikken belyst, særlig har oljeindustrien stort fokus. Novellesamlingen "Det vakre" kommer i 2009.